Lukas 7,11-18.

Noe av den vanskeligste sorgen vi kan møte her i livet er det ulevde livet. Det livet vi hadde sett frem til å skulle oppleve sammen med en annen person. Håpet om alt det man skulle gjøre sammen og tilføre hverandre i livet. I denne teksten får vi se en enke som nå har mistet sin eneste sønn. Det er et stort følge som vandrer sammen med enken, mens de bærer båren med gutten på ut av byen og til graven. Med i følge er det profesjonelle gråte enker som hjelper de sørgende å skulle få rom til å ytre sin sorg. Sorgen denne enken nå må møte er alt det hun kunne hatt med sin eneste sønn. Nå sitter hun igjen alene. 

Døden er så absolutt. Det finnes ikke håp i enkens øyne for at gutten skal våkne opp. Eller kanskje er det lite håp, mens hun enda fornekter at sønnen faktisk er død. Men det håpet blir nok svakere og svakere mens de bærer den døde gutten ut av byen Nain og til gravplassen. Da er det Jesus møter dette gravfølget. Han fikk inderlig medfølelse med enken og kjenner på hennes sorg. Helt uoppfordret sier han til enken at hun ikke skal gråte, etterfulgt av at han går bort til båren og sier: «Du unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Da setter enkens sønn seg opp og begynner å prate med gravfølget. Jesus hadde gitt sønnen tilbake til enken. Sorgen over det ulevde livet var slutt – nå kunne de få leve livet sammen likevel. For en glede! 

Da folket ropte ut i glede at Gud hadde «gjestet sitt folk» var det ikke bare for å si at Gud er sosial med oss. Det handler om at Gud besøker sitt folk for å redde dem, slik han hadde gjort med Israelsfolket ut av Egypt. Det handler om en Gud som ser menneskene som lider og har det vanskelig, for så å redde dem ut av denne lidelsen. Dette er tiden de har ventet på, da Gud griper inn og løfter opp menneskene i nød og lidelse. For når Gud gjester sitt folk, da blir mennesker oppbygd på dypet i livet. 

Selv om denne enkens sønn ble vekket til live igjen, så var det for en periode før han så skulle dø igjen. Kanskje ville han dø av alderdom? Gleden var selvsagt stor over dette underet som skjedde. Samtidig er dette en pekepinn mot det som Jesus selv skal gjøre, da han seirer over døden. Døden som er så absolutt, har fått en ny dimensjon gjennom troen på Jesus. I møte med døden som er så absolutt her på jorden, har vi fått et løfte gjennom troen på Jesus. «Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?»(1 Kor 15,54-55). For der Gud gjester sitt folk, der blir det liv. Det å omvende seg til Gud handler om å vende seg til Livet.